Kapittel 2: Antikken

Perikles taler til atenerne i folkeforsamlingen, Pnyx, nedenfor Akropolis. Idealisert maleri av Philipp von Foltz, 1853. (Foto: akg-images / Scanpix) Perikles taler til atenerne i folkeforsamlingen, Pnyx, nedenfor Akropolis. Idealisert maleri av Philipp von Foltz, 1853. (Foto: akg-images / Scanpix)

Antikken regnes fra 700-tallet f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne tiden dominerte grekerne og romerne middelhavsområdet. Fra 700-tallet f.Kr. levde grekerne i ulike polisstater. En polisstat bestod av en by med et omliggende landbruksdistrikt. Jernet var tatt i bruk, og våpenføre, frie menn deltok i varierende grad i styret av polisen. Kvinner stod utenfor politikken, og slaver ble sett på som eiendom. Polisstatene ble aldri samlet til ett rike, og de kriget mot hverandre om dyrkbar jord. Dette førte til utvandring av grekere til Lilleasia og hele middelhavs- og svartehavsområdet.

Det som forente grekerne, var språk, religion og idrettsleker. To hovedmotstandere var Sparta og Aten. Sparta var en ekstrem krigerstat med et oligarkisk styre, det vil si et styre av eldre menn. Aten utviklet et demokrati på 400-tallet f.Kr. der alle frie menn kunne delta. Byen utviklet også arkitektur, litteratur og filosofi. Sparta og Aten stod en kort tid sammen mot perserne, men etter at de var slått, førte de en ødeleggende krig mot hverandre.

På 300-tallet f.Kr. erobret Makedonia de greske polisstatene, og Aleksander den store skapte et stort kortvarig rike i Midtøsten. Etter hans død ble byen Alexandria i Egypt sentrum for hellenismen, en blandingskultur med gresk som hovedspråk.

Fra 200-tallet begynte romerne å ta over som det ledende folket rundt Middelhavet. Roma begynte som en bonderepublikk på 500-tallet f.Kr. med et styre av de rikeste jordeiende slektene. Romerne erobret hele Italia, og deretter førte de seierrike kriger mot Kartago i Nord-Afrika og Makedonia. Krigene gav hærførere stor makt, og på 100-tallet f.Kr. gjorde Cæsar seg til diktator. Etter hans død seiret Augustus i en borgerkrig, og Roma ble keiserrike.

Keiserne utvidet riket til store deler av Europa og Midtøsten, men germanerne i nord lot seg ikke kue, og da folkevandringene tok til på 400-tallet e.Kr., erobret germanske folk de vestlige delene av riket. De østlige delene, Bysants med Konstantinopel som hovedstad, holdt stand i ennå 1000 år.