Kapittel 5: Opplysningstid og revolusjoner

Dans rundt et »frihetstre» med en rød frygerlue i toppen i 1792. Under den franske revolusjonen var begge deler symboler på frihet og kampvilje. (Scanpix / akg-images)Dans rundt et »frihetstre» med en rød frygerlue i toppen i 1792. Under den franske revolusjonen var begge deler symboler på frihet og kampvilje. (Scanpix / akg-images)

Tiden mellom slutten av 1600-tallet og år 1800 blir kalt opplysningstiden i Europa og Nord-Amerika. Naturvitenskapene var i utvikling, og menneskets fornuft ble satt i høysetet. Opplysningstidens tenkere var utviklingsoptimister som mente at mennesket ved hjelp av kunnskap ville skape en bedre verden. De møtte motstand fra kirken og eneveldige herskere, fordi mange av dem var kritiske til kirkens makt og eneveldet som styreform. De mest kjente opplysningsfilosofene var franskmennene Voltaire, Rousseau og Montesquieu. De var inspirert av briten John Locke, som hadde formulert folkesuverenitetsprinsippet på 1600-tallet.

De britiske koloniene i Amerika var de første som satte opplysningstidens ideer ut i livet. I 1776 brøt kolonistene med Storbritannia og skapte republikken USA. I uavhengighetserklæringen skrev de at alle mennesker var født frie og hadde rett til å søke lykken. Britene forsøkte å slå ned opprøret i Amerika med militærmakt, men USA fikk støtte fra det eneveldige Frankrike. Franskmennene ønsket å hevne tidligere nederlag mot britene. I 1783 gav britene opp, og fire år seinere vedtok amerikanerne en grunnlov som bygde på folkesuverenitetsprinsippet, maktfordeling og skille mellom stat og religion. Hvite menn over 25 år fikk stemmerett, og George Washington ble USAs første president.

Frankrike brukte så mange penger på å støtte USA at landet kom i økonomisk krise. I 1789 innkalte den eneveldige kong Ludvig 16. de tre stendene geistlighet, adel og tredjestand (bønder, borgere og arbeidere) til en stenderforsamling for å løse krisen. Men representantene for tredjestanden brøt ut og krevde en ny nasjonalforsamling der alle skulle ha like rettigheter. Folk i Paris fryktet at kongen skulle bruke militærmakt mot nasjonalforsamlingen og stormet festningen Bastillen. Bøndene gjorde opprør mot adelens føydale rettigheter. De vant fram da adelen fraskrev seg disse. Samtidig ble det utarbeidet en erklæring om menneskerettigheter. I 1791 ble Frankrike et konstitusjonelt kongedømme. Bare menn med en viss inntekt og formue fikk stemmerett og var valgbare til nasjonalforsamlingen.

De radikale jakobinerne var misfornøyde med dette og drev revolusjonen videre. De erklærte krig mot eneveldige stater og henrettet både kongen og dronningen i 1793. Nasjonalkonventet styrte den nye republikken. De ville demokratisere og omforme republikken med ny tidsregning og allmenn stemmerett for menn. Krig og radikalisering førte til borgerkrig, terror mot motstandere og indre strid mellom jakobinerne. I 1794 ble lederen, Robespierre, selv henrettet.

General Napoleon slo ned opprør fra kongetilhengere og førte krigen mot Frankrikes fiender med stor suksess. I 1799 gjorde han statskupp og i 1804 gjorde han seg til keiser. Storbritannia var Napoleons hovedfiende. I 1807 tok britene den dansk-norske flåten for at den ikke skulle falle i Napoleons hender. Dette førte Danmark-Norge inn i krigen på Napoleons side. Sverige valgte en av Napoleons generaler til tronfølger. Han tok navnet Karl Johan og gikk sammen med Frankrikes fiender mot å få Norge. Napoleon ble slått, og i januar 1814 ble Norge avstått til Sverige. Den danske tronarvingen Kristian Fredrik gjorde opprør mot dette. Han fikk med seg nordmennene mot at han gikk med på en grunnlov bygd på folkesuverenitet og maktfordeling. Han ble valgt til konge 17. mai 1814 etter at Grunnloven var vedtatt. Den gav stemmerett til ca. 40 % av menn over 25 år.

Karl Johan invaderte Norge like etter og tvang landet i union med Sverige med militærmakt. Kristian Fredrik måtte gå av. Men Norge fikk beholde Grunnloven. Bare kongemakten bandt de to landene sammen.