Kapittel 14: Norge fra gjenreisning til oljerikdom

Plakat fra valgkampen i 1945 som viser hvordan Arbeiderpartiet ville modernisere landet ved hjelp av vannkraftutbygging og storindustri. (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)Plakat fra valgkampen i 1945 som viser hvordan Arbeiderpartiet ville modernisere landet ved hjelp av vannkraftutbygging og storindustri. (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

I de første tjue årene etter 1945 dominerte Arbeiderpartiet norsk politikk. Under gjenreisningen ble økonomien styrt av strenge statlige reguleringer, men fra begynnelsen av 1950-årene fikk det private næringslivet friere vilkår, og velferdsstaten ble bygd ut. Folk flest fikk høyere materiell levestandard og en mer amerikanisert livsstil. Norsk industri og skipsfart nøt godt av oppgangstider i internasjonal økonomi, og det ble investert mye i kraftkrevende storindustri. Samtidig skjedde det en omfattende modernisering av landbruk, skogbruk og fiske.

 

De sterkeste protestene mot arbeiderpartistyret i 1950-årene kom fra kristenfolket, som mislikte arbeiderbevegelsens liberale syn på prevensjon, seksualmoral, abort og kristendomsundervisningen i skolen. Ellers var folk på venstresiden misfornøyde med opprustningen og atomvåpenpolitikken i NATO, og noen av dem stiftet Sosialistisk Folkeparti i 1961.

Fra 1965 til 1971 satt de borgerlige partiene med regjeringsmakten. De videreførte Arbeiderpartiets vekst- og velferdspolitikk i en tid da stadig flere begynte å stille seg kritisk til samfunnsutviklingen. Økende sentralisering, forurensning og uvettig ressursbruk førte til at miljøvern kom på dagsordenen. Radikal skoleungdom og studenter protesterte mot Vietnamkrigen og det autoritære utdanningssystemet, mens den nye kvinnebevegelsen gjorde opprør mot mannssamfunnet. I begynnelsen av 1970-årene dannet folk fra disse protestgruppene sammen med bønder, fiskere, representanter for motkulturene og venstresiden en folkebevegelse som i 1972 klarte å forhindre norsk medlemskap i EEC/EF.

I løpet av 1970-årene ble Norge en oljenasjon og fikk kontroll over store havområder. Oljeinntektene gjorde det mulig for arbeiderpartiregjeringene å gi milliardstøtte til industri og skipsfart under den internasjonale økonomiske krisen. Samtidig ble det gjennomført reformer i arbeidslivet, i skoleverket og i landbruket. Kvinnene fikk rett til selvbestemt abort, og det kom en likestillingslov mot kjønnsdiskriminering. Tallet på industriarbeidere gikk kraftig ned, og storkonserner overtok stadig større deler av næringslivet.

1980-årenes høyrebølge førte i Norge til framgang for Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre ledet to regjeringer fra 1981 til 1986, som gav skattelette og friere rom for markedskreftene. I 1989 fikk samene sitt første folkevalgte organ, Sametinget.

I de siste 25 årene før år 2000 økte innvandringen av ikke-europeere. I 1980-årene vokste tallet på sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede og arbeidsledige, men i oppgangstidene etter 1993 gikk arbeidsledigheten jevnt nedover, og de enorme oljeinntektene gjorde Norge til et av verdens rikeste land.

I 1994 sa Norge nei til EU-medlemskap, men knyttet likevel sterke bånd til Europa gjennom EØS-avtalen. Fra 1990 til 1997 og fra 2000 til 2001 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten, men ble avløst og etterfulgt av to regjeringer med en statsminister fra Kristelig Folkeparti. I 2005 dannet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti en rødgrønn flertallsregjering.